Den første delen av denne setningen blir godt dokumentert i mediene etter et kraftig fall i antall turister som kommer til Thailand, og situasjonen vil trolig forverres når Donald Trumps tollpolitikk trer i full kraft i juli.

Kommentar: Chartchai Parasuk - Bangkok Post

Men den andre delen av setningen – om de økonomiske konsekvensene av lavere turistinntekter – har ennå ikke blitt analysert. Thailand har fire vekstmotorer: (1) Investeringer, (2) Forbruk, (3) Eksport, og (4) Turisme. Mange er enige i at de tre første sluttet å fungere for en tid siden, noe som har gjort Thailands BNP-vekst til en av de laveste i ASEAN.

Den eneste kraften som har holdt økonomien fra å falle ned i et mørkt hull, er den siste motoren – turisme – som har blomstret siden slutten av Covid-pandemien. Antall turister er nå nær nivået før pandemien. Det ble anslått at antall utenlandske turister ville øke med 7,5 % i år, og nå 38,2 millioner besøkende.

Uten en blomstrende turistsektor ville den thailandske økonomien hatt negativ BNP-vekst både i 2023 og 2024. Dessverre endret ting seg uventet siden februar 2025.

Antallet tilreisende turister, som økte med 26,7 % i 2024, falt med henholdsvis 6,9 %, 8,8 % og 7,6 % fra februar til april. Dette var den første tilbakegangen på fem år.

Skuffende turismeprestasjoner er hovedårsaken til at BNP-vekstprognosen for 2025 ble nedjustert med 1,0 %. Den tidligere forventede veksten på 2,8 % er nå redusert til 1,8 % av regjeringens planleggingsorgan, National Economic and Social Development Council (NESDC). Både IMF og Verdensbanken er enige og har også nedjustert Thailands BNP-vekst for 2025 til henholdsvis 1,8 % og 1,6 %. Et lokalt analyseselskap er enda mer pessimistisk og anslår en vekst på kun 1,4 %.

Det finnes noen rapporter som forsøker å forklare den kraftige nedgangen i turistnæringen, for eksempel endret atferd blant kinesiske turister og tapt konkurransekraft. Jeg ser ikke noe poeng i å gjenta disse. Denne artikkelen vil i stedet fokusere på konsekvensene av lavere BNP-vekst, som så vidt jeg vet ikke har blitt analysert andre steder. Lavere vekst, fra 2,8 % til 1,8 %, betyr at økonomien vil tape verdier for 186 milliarder baht. Hva er konsekvensene av å tape 186 milliarder baht i en tid med høy gjeldsbyrde?

Lavere BNP-vekst vil få tre konsekvenser: (1) lavere skatteinntekter for staten, (2) mindre penger tilgjengelig for forbruk, og (3) høyere misligholdsrater i finansinstitusjoner. Statsbudsjettet for 2025 ble lagt med forutsetning om 3,3 % BNP-vekst, som skulle gi 3,6 % økning i skatteinntektene. Jeg har ikke den komplette modellen for å beregne inntektstapet med en nedgang på 1,5 % i BNP, men det er trygt å si at et minimumstap vil være 50 milliarder baht.

Dette kan være grunnen til at regjeringen virker pengelens og forsiktig med pengebruken. Ikke rart at kontantutbetalingsprogrammet på 10 000 baht ble (på ubestemt tid) utsatt og erstattet med andre prosjekter som ikke krever umiddelbare utbetalinger. Disse kan finansieres sporadisk. Argumentet om at så lenge utgiftene er en del av budsjettet, har regjeringen ingenting å frykte og kan alltid låne, stemmer ikke – i praksis.

Akkurat nå er kontanter vanskelige å få tak i, og pengemarkedet er ikke egnet for store lån. Derfor har regjeringen, i stedet for å utstede obligasjoner, brukt 300 milliarder baht fra sin finansielle reservekonto (en slags statlig sparekonto) i Bank of Thailand. Per mars 2025 var denne reserven nede i 227 milliarder baht, sammenlignet med 526 milliarder ved starten av budsjettåret.

Jeg har hørt at budsjettet for budsjettåret 2025 (oktober 2025 til september 2026) er utarbeidet med det gamle anslaget på 2,8 % BNP-vekst. Hvis budsjettet skal revideres basert på 1,8 %, hvor mye må da kuttes for å tilpasses lavere inntekter? Dette er viktig, for folk forventer at staten stimulerer økonomien i vanskelige tider. Dessverre er den thailandske staten nå like blakk som en kirkerotte. Tilhengere av regjeringen som er uenige med meg, kan forklare hvorfor staten må ta penger fra en sparekonto når budsjettet tillater låneopptak via obligasjoner.

Det jeg frykter mest er ikke manglende evne til å stimulere økonomien, men manglende evne til å bistå økonomien ved plutselige naturkatastrofer som jordskjelv og flom. Det er nettopp dét statens reservekonto er ment for. Et annet håp vi må gi slipp på, er innenlands forbruk. I 2024 sto privat forbruk for hele 2,5 % av BNP-veksten på 2,5 %. Med andre ord: uten sterkt forbruk, ville veksten vært null.

Men forbruksveksten falt fra 2,5 % i 2024 til 1,5 % i første kvartal 2025 – noe som reflekterer svak turistbruk. Forbrukets bidrag til vekst forventes å bli enda svakere i de neste kvartalene, og kan dytte økonomien inn i en teknisk resesjon. Det er derfor det klages over uventet svikt i forbruket. Svaret er enkelt – det finnes ikke penger å bruke.

Det siste håpet er det viktigste. Thailendere håper å unngå en finanskrise. Ingen ønsker en reprise av den smertefulle krisen i 1997. Et krympende BNP kan være den siste dråpen. Et BNP-tap på 1 % betyr ikke bare 186 milliarder baht mindre til forbruk, men også 186 milliarder baht mindre til å betale gjeld.

I 2024 brakte utenlandske turister inn 1,4 billioner baht i kapital – en kontantinnsprøytning i økonomien. Hvis de i år bringer 10 % mindre, altså 140 milliarder baht, kan jeg garantere en rekke mislighold i private bedriftsobligasjoner.

Selskaper, store og små, vil få problemer med å hente kapital i Thailand for å refinansiere forfalte obligasjoner. Hvis staten sliter med å finne penger til å dekke underskudd, hvorfor skulle ikke bedrifter ha problemer også? En likviditetskrise kan oppstå i tredje kvartal når over 200 milliarder baht i bedriftsobligasjoner må refinansieres. Bank of Thailand kan kun stå og se på, for ifølge loven har banken ikke lov til å gripe inn i det private gjeldsmarkedet.

Samtidig er regjeringen for kaotisk og for blakk til å kunne håndtere en så alvorlig situasjon. Som en kjent thailandsk entreprenør sa: "Dette er den vanskeligste tiden på 40 år." Jeg kunne ikke vært mer enig.