Mens Thailand fortsetter å markedsføre seg som et pensjonistparadis for utlendinger, møter populære turistbyer som Pattaya, Phuket og Chiang Mai de virkelige utfordringene som følger med å bygge et slikt paradis.

Kronikk: Pattaya Mail

Med en blanding av utdaterte politikker, økonomiske motsetninger og dypt rotfestede holdninger, viser veien til å bli et ekte globalt reisemål for pensjonister seg å være mer komplisert enn det som er blitt lovet.

I teorien har Thailand mye å tilby: tropiske strender, rimelig levekostnader, kulturell rikdom og en historisk gjestfri holdning. Men i praksis gjenstår det mange hindringer – fra visumbegrensninger og helseproblemer til mangel på arbeidskraft, språkbarrierer og økende levekostnader – som gjør at «pensjonistparadiset» føles mer som en pensjonisthodepine.

Levekostnadene er ikke lave
Thailand markedsfører seg fortsatt som et lavkostland, men for mange pensjonister med fast inntekt er virkeligheten i ferd med å innhente dem. I populære turistområder har kostnadene for grunnleggende varer og tjenester steget kraftig.

Importert øl som en gang kostet 80 baht, selges nå for 150 baht eller mer i barer ved stranden. En enkel thailandsk måltid som tidligere kostet 40–50 baht på en lokal restaurant, kan nå koste opptil 100–150 baht – og det er uten drikke. For de som ønsker mer vestlig mat, kan prisene være like høye eller høyere enn hjemme.

– Thailand er ikke billig lenger, spesielt ikke på steder som Phuket eller Pattaya, sier en langvarig innbygger. – Kostnadene for dagligvarer, å spise ute, husleie – alt blir fort dyrt nå.

Når inflasjonen biter, sammenligner pensjonister i økende grad Thailand ikke med hjemlandet, men med mer konkurransedyktige destinasjoner som Vietnam, Filippinene og til og med Øst-Europa – hvor man noen ganger kan finne bedre verdi og helsetjenester.

Arbeidskraftmangel i paradiset
Mens Thailand ruller ut den røde løperen for langtidsboende turister og pensjonister, sliter turistnæringen med å rekruttere den unge arbeidskraften den så desperat trenger for å holde hjulene i gang.

Hotelldirektører, restauranteiere og ledere i servicebransjen har alle uttrykt frustrasjon over den økende vanskeligheten med å finne pålitelig personale, spesielt i de store turistbyene.

– Mens Thailand markedsfører seg som et pensjonistparadis, sliter turistnæringen med å finne unge arbeidstakere som den så desperat trenger, bemerker en langvarig observatør av bransjen. – Men det som ikke kommer frem, er at de vil ansette folk til 12-timers arbeidsdager for 300 baht. Det er knapt nok til å overleve på.

Unge thailendere, hvorav mange nå har høyere utdanning og er dyktige i digitale ferdigheter, søker i økende grad muligheter i utlandet eller i sektorer med høyere lønn. – Selvfølgelig er mange yngre thailendere høyt utdannede og kan tjene mye mer i andre land, sa en annen kommentator. – Unge mennesker og arbeid passer ikke sammen – i hvert fall ikke for lave lønninger i en bar eller på et hotell.

Paradiset har sin pris. Fra 12-timers skift til 300 baht til helsekostnader på over 1000 dollar, står Thailands satsing på å bli et pensjonistparadis overfor alvorlige utfordringer – og unge arbeidstakere er ikke med på det.

Språk: Den vedvarende kløften
En av de vanligste klagene blant pensjonister er mangelen på flytende engelsk i Thailand, spesielt sammenlignet med regionale konkurrenter som Malaysia eller Filippinene. – Thailand vil aldri bli et land hvor engelsk er utbredt, sa en utenlandsk innbygger. – De er ganske fornøyde med å bare snakke thai.

Men noen vender kritikken på hodet. – Langtidsboende bør legge mer vekt på å lære språket, påpekte en annen. – Det er ikke så vanskelig.

Likevel er språkbarrieren fortsatt en hindring for eldre pensjonister uten bakgrunn i asiatiske språk, spesielt når det gjelder helsetjenester, eiendomstransaksjoner eller til og med dagligvarehandel.

Helsevesen: De uuttalte kostnadene
Medisinsk behandling – en viktig del av pensjonsplanleggingen – blir ofte presentert som rimelig i Thailand, men mange langtidsboende oppdager at djevelen ligger i detaljene. – Inntil Thailand tar tak i helsetjenestene for eldre utlendinger, vil antallet pensjonister som flytter hit alltid være begrenset, sa en frustrert datter.

– For min mor var det billigste jeg kunne finne 1160 dollar per måned – og det var med så mange unntak at det rett og slett ikke ga mening.

Etter hvert som den utenlandske pensjonistbefolkningen eldes, kan systemet komme under ytterligere press. – Det er altfor mange gamle hvite menn i Thailand, bemerket en innbygger kontant. – Det blir et mareritt når demenstilfellene øker.

Kulturelle holdninger spiller fortsatt en rolle
Til tross for innsats for å liberalisere visumreglene og gjøre pensjonisttilværelsen i Thailand mer tilgjengelig, er kulturelle holdninger fortsatt en viktig faktor. Lover som begrenser eiendomsrett, manglende sosial integrering og en transaksjonsbasert holdning til utenlandske innbyggere er problemer som ingen markedsføringskampanje kan skjule.

Det er også et spørsmål om prioriteringer. I byer som Pattaya og Phuket blir det stadig vanskeligere å ignorere kontrasten mellom luksuriøse visjoner om pensjonisttilværelsen og den virkelige situasjonen med underbetalte arbeidere, aldrende infrastruktur og sesongbasert turisme.

Veien videre
Thailand har mange av ingrediensene for å bli et ekte pensjonistparadis – varmt klima, gjestfrihet og konkurransedyktige levekostnader – men det trenger mer enn det. Det vil være avgjørende å reformere innvandringslovene, revurdere arbeidsmarkedspolitikken og bygge et sikkerhetsnett for eldre utlendinger.

Samtidig må landet være ærlig om hva det kan og ikke kan tilby. Uten systemiske reformer og en mentalitetsendring kan innsatsen for å markedsføre Thailand som et pensjonistparadis virke hul – eller enda verre, slå tilbake.

For akkurat nå føles drømmen om Thailand for mange potensielle pensjonister uoppnåelig – ikke på grunn av strendene, men på grunn av byråkratiet, økonomien og de uskrevne barrierene som fortsatt står i veien.

Kronikk: Pattaya Mail